Gamledager...

Her er noe jeg har skrevet. Det er ikke så bra, men av og til får jeg bare en sterk trang til å skrive noe, det letter på en måte på følelesene mine. Jeg finner en formulering, og lar den gå igjen, og igjen, og igjen. Det er favoritt teknikken min, hvis det kan kalles en teknikk. Jeg gjør det ofte, lar en eller to ting gå igjen gjennom en tekst, og jeg elsker å starte i slutten av en fortelling, og la det som har skjedd sakte komme frem av hovedpersoenen messing og tanker. Avsnittet under er sånt dagboken min er full av:

Å, la meg leve i din verden. Ikke her, ikke nå – men for lenge siden, da alt var annerledes, alt tok lenger tid, alt var mer innviklet. La meg leve i din verden, Jane Austin, la meg snu tiden, la meg ikke være her mer, slippe unna 2000-tallets stress og effektivitet og frihet. Bare for en liten stund. Bare for et øyeblikk. La meg gå på ball i nydelige kjoler, la meg jakte på kjærlighet og ektemenn, la meg skriv brev med fjærpenn, bli bedt i selskaper, neie pent og tiltale selv de jeg kjenner aller best ved etternavn. Versåsnill – la meg leve for lege siden, bare en dag eller to, så er jeg sikker på at jeg vil få nok. Drømmer, håp, fantasier. Det er ikke nok. Jeg vil puste inn den fredlige, friske luften, vill smile og le av det formelle ved alt sammen, vil danse på ball – danser hvor alle trinnene er bestemt, og det ikke er mulig å gjøre feil. La meg bare for et øyeblikk leve i din verden, og jeg vil la deg se min. Mn verden med frihet og maskiner og effektivitet. Min verden der alt kan kjøpes – og det alltid finnes en billigutgave. Der alle kan se alt som foregår, over alt, der bilder og ord kan reise over hele verden, på under et sekund. Utrolig, er det ikke? Og likevel, likevel lengter jeg etter din verden. Store herskapshus, hager større enn et lite kjøpesenter, adelsmennesker, guvernanter og tjenestepiker… Hvorfor? Å, jeg vet ikke. Alt gikk roligere da. Det var ikke så farlig, alltid en dag i morgen. La meg leve i din verden, bare et øyeblikk. La meg gå i vidunderlige kjoler til hverdags – ja til og med sove i dem! – la meg sladre og bli sjokkert over ting som ikke er noen ting i det hele tatt, uten betydning. Bare et øyeblikk. Også kan jeg dra tilbake. Så kan jeg komme hjem igjen, bli her for alltid. Og jeg vil ha så mye å skrive om, at ikke engang disse dagers PC vill ha minne nok til å romme alt. Vær så snill…