Gamledager...

Her er noe jeg har skrevet. Det er ikke så bra, men av og til får jeg bare en sterk trang til å skrive noe, det letter på en måte på følelesene mine. Jeg finner en formulering, og lar den gå igjen, og igjen, og igjen. Det er favoritt teknikken min, hvis det kan kalles en teknikk. Jeg gjør det ofte, lar en eller to ting gå igjen gjennom en tekst, og jeg elsker å starte i slutten av en fortelling, og la det som har skjedd sakte komme frem av hovedpersoenen messing og tanker. Avsnittet under er sånt dagboken min er full av:

Å, la meg leve i din verden. Ikke her, ikke nå – men for lenge siden, da alt var annerledes, alt tok lenger tid, alt var mer innviklet. La meg leve i din verden, Jane Austin, la meg snu tiden, la meg ikke være her mer, slippe unna 2000-tallets stress og effektivitet og frihet. Bare for en liten stund. Bare for et øyeblikk. La meg gå på ball i nydelige kjoler, la meg jakte på kjærlighet og ektemenn, la meg skriv brev med fjærpenn, bli bedt i selskaper, neie pent og tiltale selv de jeg kjenner aller best ved etternavn. Versåsnill – la meg leve for lege siden, bare en dag eller to, så er jeg sikker på at jeg vil få nok. Drømmer, håp, fantasier. Det er ikke nok. Jeg vil puste inn den fredlige, friske luften, vill smile og le av det formelle ved alt sammen, vil danse på ball – danser hvor alle trinnene er bestemt, og det ikke er mulig å gjøre feil. La meg bare for et øyeblikk leve i din verden, og jeg vil la deg se min. Mn verden med frihet og maskiner og effektivitet. Min verden der alt kan kjøpes – og det alltid finnes en billigutgave. Der alle kan se alt som foregår, over alt, der bilder og ord kan reise over hele verden, på under et sekund. Utrolig, er det ikke? Og likevel, likevel lengter jeg etter din verden. Store herskapshus, hager større enn et lite kjøpesenter, adelsmennesker, guvernanter og tjenestepiker… Hvorfor? Å, jeg vet ikke. Alt gikk roligere da. Det var ikke så farlig, alltid en dag i morgen. La meg leve i din verden, bare et øyeblikk. La meg gå i vidunderlige kjoler til hverdags – ja til og med sove i dem! – la meg sladre og bli sjokkert over ting som ikke er noen ting i det hele tatt, uten betydning. Bare et øyeblikk. Også kan jeg dra tilbake. Så kan jeg komme hjem igjen, bli her for alltid. Og jeg vil ha så mye å skrive om, at ikke engang disse dagers PC vill ha minne nok til å romme alt. Vær så snill…

Pride and Prejudice

I går kveld ble jeg ferdig med å lese Jane Austins Pride and Prejudice, og i dag har jeg sett filmen. Det er som regel en skuffelse å se filmen etter at man har lest boken, men denne gangen ble jeg positivt overrasket. Det meste skjedde akkurat som i boken, med kun små forandringer, blant annet for å få det til å bli litt mer fremgang i handlingen, og litt tydeligere at det faktisk var følelser mellom Elizabeth og Mr.Darcy, noe som kanskje kommer litt dårlig frem i boken. Det å lese boken har vært veldig interessant, jeg elsker virkelig gammledager; alle de vidunderlige kjolene, de merkelige reglene, hvordan alt liksom gikk roligere og det ikke var så mye stress som nå til dags. Jeg synes det virker som om ting var litt mer ”ekte” da, helt forskjellig fra nå, når vi bare kan gå i butikken og kjøpe hva enn vi vil ha, høflighetsregler finnes knapt i det hele tatt, og alt er på en måte veldig mye mer åpent og tilgjengelig. Vi kan ringe eller tekste, i stedet for å skrive brev, vi har PC-er og maskiner til å gjøre det meste, vi har biler som går mye, mye fortere enn hestevogner, men; vi gifter oss av kjærlighet, noe som var mye sjeldnere enn på den tiden, og kanskje veier opp for mye av det andre. Språket i boken er til tider også ganske morsomt, i og med at alt er sakt på så innviklete og merkelige måter. ”She could not but laught”, eller ”What gave no one any pain but herself.” Av og til er det vanskelig å forstå hva som menes, men det er også noe av sjarmen. Og handlingen kan ligne på nåtidens Hollywood kjærlighetsfilmer, bortsett fra at alt er mye mer vagt og innviklet. Jeg elsker virkelig 17-1800 tallet, og av og til skulle jeg ønske jeg kunne leve da, i stedet for nå. Likevel tror jeg jeg burde være glad for at jeg lever i det 21 århundre, ting er nok mye, mye enklere nå. Men; Det er jo alltids lov å drømme seg tilbake…

"He then went away, and Miss Bingley was left to all the satisfaction of having forced him to say what gave no one
any pain bur herself."

"Vanity, not love, has been my folly."

"From this day on, you must be a strangerto one of your parents. Your mother will never see you again if you don't marry
Mr.Collins, and I will never see you again if you do."

Pride and Prejudice er en historie om fem søstre, "the Miss.Bennets", og deres far og mor, der sitenevnet mer enn noe annet ønsker å få døtrene godt gift. Når en singel og rik ungkar kommer flyttende til nabolaget, er hun overlykkelig, og når han i tilegg ser ut til å like den elste av søstrene, Jane, snakker hun allerde om bryllupet som en selvfølglighet. Mr. Bingly, som er navnet hans, har med seg sin søster og gode venn, Mr. Darcy, sosm Elizabeth, hovedpersonene i boken, missliker med en gang. Han er stolt, overlegen, og hun finner snart ut at han har gjort grusomme ting mot hennes nye venn, Mr. Wickham. Mr. Bilngly drar sin vei, og Jane lider av kjærlighetsorg, og når Elizabeth finner ut at også dette er Darcys skyld, missliker hun han enda mer, Mr.Darcy, på sin side, har imot sin vilje og bedr vitende vært forelsket i Elizabeth siden han først så henne. Men så viser det seg at mye av det hun har trodd om han er feil, og når de to stadig møtes ved tilfeldigheter, begynner det å danne seg følelser også på Elizabeth sin side. Det er en inviklet historie, der mange skikker og normer som i dag er helt fremmet for oss, blir sett på som selvfølgeligheter. Man kan lære mye om tidsalderen handlingen er lagt til fra og lese boken, siden den også er srevet på denne tiden, vet Jane Austin akkurat hva hun snakker om.

    
Her er et bilde av Darcy og Elizabeth, og under er et bilde av de fem søstrene. Legg merke til de nydelige kjolene..